Elsket Yngve!

Her jeg sitter i Norge med kulde og snø langt opp over beina, er det lett å misunne min kjære søster. Hun befinner seg i varme, solrike Natal i Brasil. Men det er ihvertfall en liten trøst å høre henne sutre i telefonen over at hun ikke fikk sett Mannen som elsket Yngve på kino. Det har jeg, og det var rett og slett den beste norske filmen jeg har sett! Ta den, søss!

Mannen som elsket Yngve er en bok av Tore Renberg som nå er blitt filmatisert. Handlingen foregår i Stavanger, overgangen fra 80-tallet til 90-tallet. Hovedpersonen, Jarle, er en radikal ungdom som tror han vet det meste. Han er lykkelig sammen med kjæresten Katrine, han har store forventninger til bandet han har med bestekompisen Helge og han bobler over av politiske meninger. Men plutselig kommer den vakre, mystiske Yngve inn i bildet og snur hele Jarles tilværelse på oppned. Jarle blir hodestups forelsket og begynner å oppføre seg annerledes. Blindet av forelskelsen tenker han ikke så mye på hva han gjør, hvordan konsekvensene blir, eller hvem han sårer.

Historien er nydelig, trist og rørende, men den er friskt fortalt med en mengde humor. Det er lett å bli glad i vennegjengen fra Stavanger. Det er også lett å bli grepet av Jarles forvirring når han roter ting til for seg selv.

Merkelig nok er ikke homofili et særlig viktig tema, verken i filmen eller boka. Etter min mening er det at Jarle er forelsket i en av samme kjønn så lite vektlagt at det nesten virker litt usannsynlig, men samtidig er det deilig at blir såpass normalisert. Forfatteren forteller selv at han med vilje har latt det være på den måten, både fordi han vil vise at homofili er naturlig, og fordi det er andre ting han heller vil vektlegge. Det rare med Jarle er ikke det at han er forelsket i en gutt, det er det at han er forelsket i to personer samtidig. Og det spesielle med Yngve er heller hvilket kjønn han har, men det er det at han på alle måter er ny og spennende, helt forskjellig fra alt annet Jarle har pleid å like før.

Jeg satt nærmest i salen og klappet i hendene da jeg så filmen. Det var ikke bare fordi den var bra, det var også mye fordi noen endelig hadde greid å lage en god film ut av en god bok. Det er dessverre et sjeldent fenomen. Altfor mange ganger har jeg sett regissører ødelegge en god historie, eller lage en halvveis brukbar etterlikning som aldri kan leve opp mot originalen. Men her hadde de virkelig klart å fange ut essensen av fortellingen, å korte ned uten at det ble det hakkete og å gjøre seg fri fra boka uten at det ble ugjenkjennelig. Jeg er imponert!

Det er selvfølgelig mange forskjeller på filmen og boka. Men det blir slik at de to beriker hverandre, heller enn at man sitter og irriterer seg over alt som ikke stemmer. I boka får du vite mer om Jarles familie, om den voldelige, alkoholiserte faren og foreldrene som til slutt ble skilt. Yngves bakgrunn er også beskrevet, her er det en del sjokkerende ting som ikke er med i filmen. I boka får du dessuten med deg mer av hva Jarle tenker, eller bør jeg kanskje si hva han ikke tenker? Du får større innblikk i den voldsomme, altoppslukende forelskelsen, som en slett ikke trenger være homofil for å kjenne seg igjen i.

Filmen forteller mer om miljøet Jarle er i og om vennegjengen hans. Her er det mange fine og morsomme detaljer som du ikke får se hvis du kun leser boka.

Budskapet er vel egentlig at jeg anbefaler begge deler. Om du ikke har noe annet å gjøre etter påsken: les bok og se film!

Tøffe finner og myke harepoter

Tenkte jeg skulle skrive et par ord om denne ukas boktips, nemlig Harens år av den finske forfatteren Arto Paasilinna. Boka kom ut i Finland i 1975, men det ble først utgitt i Norge for noen få år siden. Skammelig, etter min mening

Harens år begynner med at den utbrente, bitre journalisten Vatanen finner en såret hareunge i veien. Vatanen bestemmer seg for at han har fått nok av sitt triste liv; han tar med seg hareungen dypt inn i skogen og kommer aldri tilbake.

Etter dette følger et vilt og fantastisk eventyr der Vatanen og haren begir seg ut i Finland. De møter mange rare personer og kommer ut for mange absurde hendelser. Blant annet støter de på en bulldoserfører som går amok, en ond kråke, en mann som er besatt av tanken på at presidenten har blitt byttet ut med en dobbeltgjenger, og en militærøvelse noe utenom det vanlige. En av de tingene jeg virkelig liker med boka, er at hvert kapittel blir som en ny historie.

Harens år er spennende, overraskende, søt og morsom. Men den har noe ærlig og usensurert ved seg som gjør at det ikke bare er en kosefortelling. For eksempel er vold og fyll beskrevet som den naturligste ting i verden. Videre er den ville naturen godt skildret, og det mangfoldige persongalleriet er enda bedre.

Harens år er dessuten et bra funn for skoleelever og studenter som skal skrive litterære analyser. Hovedpersonens utvikling gir en rik mulighet til å drøfte mannsrollen, og boka inneholder i tillegg en rekke metaforer og symboler. Det mest åpenbare er kanskje haren; et symbol på friheten og naturen. Setter du boka i sammenheng med hvordan samfunnet var i Finland på 70-tallet, vil du også finne mange hendelser som kan tolkes kreativt. Vi har for eksempel presten som skjøt seg selv i foten, og den store, sultende bjørnen som jages tilbake til Sovjet. Man kan selvsagt velge å se bort fra mulige analyser. Du vil uansett sitte igjen med en god leseropplevelse.

Det er nok å ta av hvis du har lyst på flere bøker av Arto Paasilinna. Jeg kan anbefale Kollektivt selvmord, noe så sjeldent som en gladhistorie om en gruppe selvmordkandidater, og Den ulende mølleren, en virkelig søt fortelling om en smågal mann som havner i konflikt med bygda på grunn av sine ulvehyl.

Arto Paasilinna har en egen evne til å skrive om alvorlige temaer på en varm, humoristisk og underholderne måte. Han er en forfatter man ikke bør gå glipp av.